2009

ett lite oppsumerings innlegg om 2009...



Januar

eg begynte året med en innleggelse... ett par uker på varatun... å va halvt sykemeldt på sfo å fullt sykemeldt på klubben...

så blei eg 22 år, å hadde en flott dag me Lotti:D Meg å Salka begynte å staka ut stien videre:D feirte bursdag på Hommersåk med gode venner:D



Februar

Va eg på Impuls lederdager, å fekk ett ganske så sterkt møte med Gud... eg hadde 2 korte innleggelser, og tog min fusste intox.. Eg tenkte mye på koss d sgo bli når meg å far min blei aleina igjen her nere... å begynte å planlegga flytting fra hommersåk.



Mars

mor å søster flytta... å eg begynte veien tebage te barndomshjemmet. Eg va me AL på kurs på forsand, å rei kurs sjøl me Salka. Hadde vel og en liten tur på Varatun hvis eg isje huske heilt feil...



April..

Begynte me någen tima på psykehuset... Eg va sint å frustrert, for for ein gangs skyld, så klarte eg å be om hjelp, men då va eg visst for friske! Me va på høydeopphold på stavtjørn, å eg hadde hyppige samtaler på Varatun.. Avslutta April me å bli innlagt på sygehuset...kor eg traff RJ, å fekk en utrolig god relasjon te henna... Va en tur i Kristiansand, å spelte på nattskatter for sjel og mage... fantastisk arrangement...



Mai

va turbulent for andre enn meg, å d brukte eg vel en del tid på... Frøknå som skreiv gjesteinnlegg her for ei stund siden fekk plass på Gausel, å d blei en del styr der... Men me hadde samtidig mye kjekt! Selvskadingå eskalerte mye, å eg blei fast innventar på legevakten..Hadde ny avt på varatun, om at eg kunne komma opp der for någen tima når eg følte eg hadde behov, så eg va vel någen netter der oppe....

hadde vel kanskje en litt lenger tur på varatun i slutten av mai



Juni

Va eg på Seljord en tur på pinsestevnet, d va utrolig kjekt... Hadde meg en ganske så heftige tur inn på sykehuset igjen.. Va i bryllup te Camilla å Jon Steinar... Å Fride kom hjem på besøk:D fekk Hesten på sommerbeite, å kjørte te Ålesund...



Juli

Eg kom hjem fra Ålesund, å rei Myrkvi en del... Hadde en liten pause på sykehuset.. Å ellers så tror eg at eg sov en del...Meg å K hadde en kveld på Sviland i gapahuken...



August

Eg stresste, for eg hadde planlagt å isje ble innlagt igjen, men blei bare dårligare å dårligare...

Eg hadde en del episoder kor eg bare "datt ut" klarte isje å respondera på d folk sa te meg....

Eg hadde en liten periode kor eg følte at ting va på bedringens vei... va 10 dager på sygehuset, å d blei myyye mindre selvskading...



September

Eg va veldig takknemlig for alle vennane mine:D (les her) ting begynte å snu itte 4 gode uker.. blei intervjua av juntafil... intervju kan hørras her.. Meldte meg på å deltok på klubbmesterskap;D planla å slutta i behandlig, men hadde någen gode samtaler me BL på varatun..Va meget provosert på at politiet isje alltid gidde å henta psykisk syke personer...
Nederlaget eg frykta kom... å turen på legevakten va omtrent den tyngste eg har tatt...Eg fekk tlf fra ein hissige forfatter om at eg måtte fjerna diktet hennas;p å hadde vel ingen pauser tror eg...

Oktober
blei tilbragt i sin heilhet på sykehuset... med unntak av någen få ureglementære permisjoner... Va mye styr... men va vel me å såg på någen kurs, å rei litt å va på ett stevne som tilskuer/hestepasser/skriver...ein intox å ellers myye stress...Fekk den store ære av å ver fadder:D å fekk ri hestane te AL;D¨

November
eg deltok på ett eyjo kurs, va i bergen å spelte på 30års jubileumet te kirkens sos bjørgvin...
Satt modell for siri på mini svenneprøve, å irriterte meg øve kor utrolig dårlig dette oppholdet på 7 uker har våre... d e lite som e så provoserande som å isje ble sett å hørt...å isje minst møtt.
Me hadde ansvarsgruppemøte og bestemte at eg sgo få medisiner for 14 dager om gangen... å eg rei på Cria kurs:D

Desember
Triste ting skjedde i vennekretsen...eg va på eyjo kurs...
Å 2 uker itte utskrivelse va kampen på full gang igjen....Publiserte ett gjesteinnlegg, se her,
va på julaball me Isafold, og tok meg någen dager pause... Far min tok turen te thailand... I går snødde d... eg tippe mellom 20 å 40cm... å eg sove dårligt igjen... våkne mye... om någen dager sga eg ha en 3-5 dagers inne på sykehuset igjen.... så vett eg isje så mye merr...

Kirkens SOS

eg har hatt en del me Kirkens SOS å gjørr... d e ganske fantastisk at så mange mennesker ønske å bruka tiå si på å hjelpa folk som slite.... å nå sitte eg her på nåttå, å kjempe en kamp som isje ligne någenting.... heilt jævligt e d... der fins isje någe finare ord... som Lise seie (link her) bare ein siste gang...å "Blåmann" seie te meg bare litt Cathrin, du har jo strips, eg vett me meg sjøl at d isje holde me litt, eg klare isje slutta der...


På tirsdag turte eg isje gå te behandler, å isje te psykepleier.... Eg e så redd for innleggelse.... å tenkte vel at hvis eg bare unngår di, så legge di meg isje inn? eg vett nå isje eg....


Poenget va at eg nå sitte her å kjempe.... søvnen vil isje komma, å eg tenkte eg sgo skriva en SOS melding te Kirkens SOS... d e veldig greit, heilt anonymt, einaste e at du isje får svar me ein gang.... Men i løpet av 2010 komme der SOS chat:D d bler greier d...


poenget va at på meldings siå diras låg der link te siå "om meg" åsså leste eg gjennom kort versjonen av intervjuet mitt, å på bunnen der låg der ett bilde som eg bare syns va så fint....

tenk den kampen blomsten kjempe før an endelig komme gjennom snøen.... en usynlige kamp, å folk trør oppå snøen, å e isje klar øve at di kanskje trykke ner den stakkars blomsten? bare någen litt forvirra tanker fra meg seint på nåttå.... prøve meg igjen på litt søvn.... Blåmann får isje vinna i dag!!!!

her e forresten link te siå kor eg fant bildet....

https://www.kirkens-sos.no/Artikler/1212.html

gjesteinnlegg...

Eg har ei venninna som har skreve en artikkel, som hu isje har fått publisert... men nå velge me å legga an her... så kan dokker jo linka te an hvis dokk syns d e någe å lesa... Eg syns iallefall d va bra lesing... å d seie kanskje litt om at tvang isje alltid e like negativt som d bler framstillt i media.....

Fra frivillig til trygghet

Det har vært mye fokus på bruk av tvang i psykiatrien, i massemediene har oppslagene vært mange. Men hva når mindre bruk av tvang bokstavelig talt går ut over livet til en person.

21.2.2008
Ingen visste at det var vinteren 2008 som skulle være da jeg ble førstegangsinnlagt ved psykiatrisk klinikk i Stavanger. Et opphold der skulle gjøre alt så mye bedre. Begynnelsen på et rent helvete, kampen mot psykologer og overleger.
Alvorlig depressiv episode uten psykotiske symptomer sa de. Forventningen om bedring etter tre uker på post og antidepressiv medisin.

Jeg fikk en nyutdannet psykolog som behandler, vi gikk gjennom et par spørsmål og noen ulike tester for utredningens skyld. For å finne en passende diagnose å plassere meg under. Jeg scoret høyt på en del ulike diagnosegrupper, blant annet schizofreni. Men behandleren min satte diagnosen kompleks PTSD (posttraumatisk stresslidelse) og tilføyde, ”du har langt fra schizofreni.”

Jeg visste at det var noe galt med tankene, følelsene og realitetsoppfatningen min, men orket ikke si noe om det ettersom livet mitt gikk ut på å skjule alle symptomer som kunne stemple meg som alvorlig sinnslidende. Noe som jeg for øvrig klarte bra. Men jeg fikset ikke å leve, selvskading og alvorlige selvmordstanker preget store deler av min hverdag, jeg var redd, for jeg visste aldri når neste impuls kom. Jeg isolerte meg og trakk meg bort fra de som sto meg nærmest.

Behandlerteamet på posten jeg var innlagt på bestemte seg for at det beste ville være snarlig utskrivelse med resept på den antidepressive medisinen jeg var satt på. Jeg fikk resepten og tilføyd en setning som lød noe liknende som ”det er ikke bra for mennesker med din diagnose å være innlagt.” Så nå var jeg blitt en diagnose jeg da.
”Selvmordstankene rappoteres å ha vært tilstede over lang tid, og det vurderes at pasientens suicidfare er kronisk høy, det vurderes derfor ikke hensiktsmessig med langvarig innleggelse.”
Jeg var langt inne i min egen verden, og ville helst bare dø. Så frustrasjonen ble stor da jeg etter så kor tid og dårlig som jeg var ble konfrontert med utskrivelse og stod med resepten i hånden. Jeg prøvde å si fra om at jeg hadde vanskelig med å styre så pass høye doser med medisiner på grunn av selvmordstankene, men ble da møtt med svaret, ”du hadde ikke sagt fra om du virkelig ville ta livet ditt”. I mitt hode var det redselen som slo gjennom og et siste rop om hjelp. Et siste forsøk på at de skulle forstå at dette var alvorlig, ikke for at jeg ville dø, men for at jeg ikke orket leve. Det er sånn det ofte er. De fleste selvmord er ”uhell.” Men jeg orket ikke kjempe kampen, men visste med meg selv at det var et spørsmål om tid før jeg kom til å ta alle tablettene for å så legge meg ned å dø.

6.3.2008, dagen etter utskrivelse tok jeg min første intox med tabletter. Jeg kjørte langt bort og skrudde av mobilen så jeg var sikker på at jeg skulle klare å gjennomføre.
Omtrent to timer etter jeg har tatt intoxen blir jeg funnet. Jeg husker frykten i min beste venninnes øyner og spørsmålet om hvor mange tabletter jeg hadde tatt. Det var ikke mye fornuftig som kom frem i samtalen. Jeg klarte ikke snakke. Vi ble hentet av ambulanse, det er det siste jeg husker før jeg våkner opp igjen på hjerteavdelingen. Påfølgende etter dette, når jeg var klarert somatisk fra hjerteavdelingen ble det en ny innleggelse på psykiatrisk.

Innleggelsesårsak: intox, depresjon
Vurdering: ”20 år gammel kvinne innlagt etter suicidalforsøk med inntak av tabletter zoloft, påfølgende innleggelse på 3G som er henvisende instans. Traumatisk bakgrunn med overgrep og PTSD diagnose, utskrevet 5.3.2008 psykiatrisk klinikk med diagnose F32.1 Moderat depressiv episode. Suicidale tanker var aktuelt også ved sist innleggelse, har økt etter utskrivelse.
Suicid intent scale : totalscore på 21 av 30 med
7 av 8 på isolasjonsatferd
3 av 10 på grad av planlagthet
11 av 12 på forventet utfall. Innleggelse vurderes nødvendig da hun anses å være fortsatt suicidal.”

Men jeg var blitt plassert under, innleggelse er ikke bra. Så innleggelsen ble snudd fra nødvendig til utskrivelse hvor behandler på posten skriver: ”Fare for nye selvmordshandlinger vurderes som fortsatt høy. Videre innleggelse vurderes fremdeles på sikt ikke å være god behandling for hennes problematikk”. Jeg stiller meg spørsmålet om det er fordi de har gitt meg opp. Det er tydeligvis ikke hva som er best for meg som er gjeldende. Senere i journalen min skriver behandler ”snarlig utskrivelse vil være hensiktsmessig, men dette må vurderes opp i mot belastning dette vil være for pårørende.”
Hva med belastningen det ville være for meg å være ute i verden med mine syke tanker, eller belastningen det vil være for pårørende å få telefonen, ”hun har dessverre ikke overlevd.”
Det jeg trengte var trygghet og tett oppfølging. Men jeg sto bare og stanget hode i veggen uansett hvor mye jeg argumenterte for innleggelse. Situasjonen min ble verre og verre. Selvskadingen økte og selvmordstankene ble sterkere. Men jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg med ropet mitt om hjelp. Sykehuset aviste meg totalt, familien min kunne ikke ta ansvaret, det var for stort og DPS (distriktpsykiatrisk ) som er en mellomting mellom å være utskrevet til hjemme og innlagt på sykehuset, ville heller ikke ta i mot meg.

Det er rundt påskeferie og familien min blir nærmest tvunget av behandleren min til å ta meg med på ferie. Livet mitt dalte bare nedover og jeg ble nødt å reise hjem. Jeg tok kontakt med legevakten og fikk til en forandring tilbringe natten på DPS siden jeg ville bli alene den natten. Men jeg måtte reise hjem dagen etterpå, et såkalt kriseopphold kaltes det. Ingen tok hensyn til hvor dårlig jeg var. Jeg fikk nok og kontaktet legen min, endelig noen som ville hjelpe. Han skrev et brev til overlegen ved DPS`en om at jeg trengte et opphold der.

Sommeren nærmet seg med stormskritt, så min mor og jeg unner oss en tur til Syden. Men mamma blir syk, alvorlig syk. Vi reiser hjem og får vite at mamma har fått lungekreft med spredning til leveren og skjelettet, og har bare kort tid igjen å leve. Jeg hadde i forbindelse med dette et langt opphold på DPS på rundt syv måneder, hvor jeg var flere ganger inn og ut av psykiatrisk avdeling på sykehuset, jeg opplever at mamma dør. Det blir mye frem og tilbake, jeg blir en kasteball i systemet, sykdommen min forverret seg og jeg ble verre enn jeg noen gang hadde vært. Det ble mye DPS-PSYK, PSYK-DPS

Jeg gikk nå under navnet svingdørspasient. Jeg var inn og ut flere ganger i uken rundt en måneds tid, hvor jeg var for syk til at de kunne ta ansvaret for meg på DPS men totalt avvist av sykehuset. Ettersom situasjonen forverret seg ble jeg tilslutt tatt i mot på sykehuset etter et alvorlig hengingsforsøk hvor jeg ble funnet bevisstløs. Jeg hadde såkalte korte kriseopphold på sykehuset, men basen min var DPS. Nå foregikk det meste på tvang. ”Vedkommende er fare for seg selv og/eller andre. Frivillig innleggelse prøvd uten å nås frem”.

SNART PÅ GATA IGJEN . . .: Mannen er lagt i belteseng fordi han er svært utagerende og kan skade seg selv eller andre. Noen dager etterpå blir han skrevet ut og er tilbake på gata. Foto: ESPEN S. HOEN

3.1.2009 blir det fattet vedtak om tvunget psykisk helsevern, jeg har et utrolig vanskelig døgn med flere beltelegginger. Jeg spør om å få gå ut å røyke, de sender meg ut alene siden de kjenner meg så godt. Jeg stikker da av og kjører i en utrolig ustabil tilstand til Østfold. Påfølgende etter det blir jeg innlagt ved psykiatrisk avdeling der, og for første gang på ett år og 19 opphold

ved psykiatrisk får jeg hjelp.


Jeg blir bedre, og god nok til å klare å reise hjem. Men jeg står plutselig uten fast bopel og får være innlagt ved psykiatrisk. Der blir jeg vel fire måneder, uten noen særlig form for behandling. Omtrent det eneste som blir sagt til meg er, ”her er tablettene dine, og nå er det mat”. Jeg blir søkt videre til en behandlingspost, hvor en får et ganske aktivt behandlingsopplegg. Jeg flytter inn der og får med det en ny behandler, det tennes et lite håp i meg. Den første tiden der går over all forventning og jeg klarer å holde meg borte fra selvskadingen. Behandleren min uttrykker også sin misnøye med behandlingen jeg har fått og oppfølgingen jeg har hatt. Hun starter dermed ny utredning. Hun kan også bekrefte ut fra det hun leser i min journal, at det virker som enkelte leger og psykologer har gitt meg opp og bare skylt på tidligere diagnoser. Utredningen jeg nå får virker mye mer grundig, utfallet av den blir tatt opp i en diagnosegruppe bestående av leger og psykologer og TIPS (tidlig oppdagelse og behandling av psykose) Det går noen uker, så får jeg diagnosen paranoid schizofreni, behandler skriver også at jeg er flink å skjule mine symptomer.
”Pasienten har ikke merket vesentlig forbedring av medisinering. Hun er betydelig psykosepåvirket og dyktig til å skjule sine symptomer.”





Mange av mine spørsmål blir besvart med en gang hun setter navn på symptomene mine, som jeg så gjerne ville skjule. Hadde diagnosen blitt satt ved første utredning i stede for å bli feid bort som en pest, ville jeg muligens vært en hel annen plass enn jeg er i dag. Ettersom jeg har blitt feilmedisinert og feilbehandlet i ett og et halvt år. En logisk forklaring på hvorfor jeg har blitt gradvis verre og har fått sterkere symptomer. Nå 23 innleggelser etter første utredning håper jeg at jeg endelig kan få riktig behandling, og at de tar ting alvorlig, tar kontrollen for meg når jeg ikke klarer ta den selv. Endelig kan jeg få hjelp til alt det jeg aller helst skjuler.

ett vanskelig innlegg

som eg egentlig har hatt lyst å skriva lenge, men eg har isje heilt fått d te....
Eg sgo virkelig ønska at folk kunne forstå.... kor mye krefter eg bruke, kor mye energi d tar... d å isje skada seg.. d e hallaen måned siden sist... å d e bra! Men eg finne barberblader å bandasjegreier å sånn øve alt, å d e tøft... eg ser arrå mine kver dag, å d e en konstant påminner... D minne meg om kor "enkelt" d e å få litt fred.... For d hjelpe faktisk... ei litå stund iallefall.... Men eg e så redd for å sprekka, for å enda opp på legevakten... for at fastlegen sga få rapport, å tenka at eg kanskje isje e klar for å ha lappen...

D e den andre tingen i mitt liv eg bruke mye krefter på.... mangel på lappen... di tok an fra meg i september tror eg d va... å eg bruke mye tid på ting som ellers ville tatt no time at all.... å når dagen e sånn at d e stress bare d å komma seg opp av sengå, så e d å komma seg ner for å ta bussen heilt håplaust.....

Ellers så har eg hatt någe positivt i helgå.. Eg va på kurs me Eyjolfur Thorsteinsson i helgå, å i dag, så satt ei som e utdanna dommer å såg på... åsså spurte han na ka karakter hu ville gitt ponnien for skritt nå... så hu kikke, å seie 6,5... kanskje 7.. så ber han meg om å ri litt fortare å spør na igjen... å hu bare: 8!! uten tvil! å han va heilt enige, så sa han at hvis eg bare gjor sånn, så ville d ble 8...:D så d va kjekt! me får bare jobba på, så kanskje me kan komma opp på någe merr akseptabelt på resten av gangartane og:D

steike,,,,

to gateprostituerte i oslo skrive om livet som prostituert

http://paagate.blogg.no/

kjipe greier...

I går skjedde d triste ting i min vennekrets, å mitt syge håve klare å få meg te å tro at d e min feil.... eg vett jo at eg isje kan styra d, men d e isje så lett... D e tredje gangen at kjipe ting skjer i skadefrie perioder.... Å hadde eg skada, så hadde d isje skjedd... Jada, eg vett me fornuften min at d isje e sånn d fungere, men eg får jo aldri motbevist d....

Dokk kan jo godt tenka på di 2 som blei ramma denne gang.... for 2 gang på rundt ett år.... d kan isje ver lett.....

Ting går i bølgedaler for tiå.... Å eg bruke mye tid aleina, d e både godt å vondt.... På ein måde e d godt å bare få slappa av, samtidig som eg ser at d kanskje isje e så bra å ver så mye aleina, så hvis någen har lyst å dra meg me ud på ting, så gjørr d.... eller bare kom her å hold meg me selskap....

Ellers så slide eg max me julagaver, eg har våre sykmeldt i ett år, så då va d slutt på pengane, å siden eg lett blir litt motlause når ting isje går heilt min vei, så blei søknaden om rehab penger isje levert før sist pause, å NAV har 3 mnd behandlingstid... någe som betyr at eg isje får penger før i midten av januar.... E der någen som vett om eg får tebagebetalt penger for di mnd eg går uten nå?

Eg har tenkt en del på heila psykiatri systemet i d sista... Siden eg sist gang isje følte at eg blei møtt eller sett på en ok måte...

Kan jo ta ett eksempel.... Meg å en medpasient fant tonen, å der va mye stress i stuå... Maniske å psykotiske mennesker e faktisk ofte ganske stressande å ver rundt... Så meg å H valgte å sitta i solstuå (ei sofagruppa i gangen) der satt me heile kvelden, å hadde d ganske så greit.... Me snakkte isje om sykdom (der e en regel om at d isje sga ver ett tema) men bare om alt å alle... Eg hadde en tøff dag, å d hadde du sett om du va både døv å blind.... Å H hadde d isje så bra hu heller... så blei d natt, å H jekk på rommet, eg trodde hu la seg, men d viste seg at hu hadde skada seg.... greit nok tenkte eg, d e jo isje fusste gang eg har våre me folk som og skade seg.... Å eg tenkte at eg sgo sitta i stuå heilt te eg blei så trøtte at eg kunne sovna me ein gang... Men d va jo dream team på jobb, eller nesten... Så itte kvert blei eg JAGT på rommet... me beskjed om å prøve å sova... (at di isje lære) hu eina kom inn itte ei stund, å såg ka eg holdt på me, d endte me beltelegging å stress.... Mens eg ligge i belter, komme ett personal inn, å begynne å kjefta m at Meg å H hadde planlagt d.... (dokker har sittet i gangen å planlagt d heile kvelden, å d e isje fusste gang, du har planlagt d samen me K før!) eg kjente eg blei så sinte, å sa te na at hu sgo ver gla for at eg låg fastspendt, for eg hadde seriøst flydd rett på na.... så kom hu inn igjen seinare, å eg måtte spørr na om hu seriøst meinte d... at eg som gjerna e den som skade meg verst av meg å H, sgo oppfordra henna te å gjørr d sama?? D e jo omtrendt d dummaste eg har hørt!

E d någe eg isje ønske min verste fiende en gang, så e d at di sga begynna me dette... d e heilt forferdelig, d e någe du bare må gjørr, å du tror at du har kontrollen ei stonn, men så innser du at du isje har kontrollen, så tenke du, ok bare litt då, sånn at eg isje må sy/stripsa, men så går d isje, d bler bare verre å verre... Hu blei stille når eg plutselig argumenterte i mot, å eg fekk hørra av andre personal at hu angra, men d hjelpe jo isje d, hu må jo i d minste sei d te meg då, så konne me kanskje ordna opp i d, nå bare snerre eg når hu komme på jobb....

Ett aent eksempel e jo at eg fekk snakka me legen 3 ganger.. D va han som liksom sgo ver behandler.. D kan godt ver at han tenkte at eg går jo te min faste psykolog på poliklinikken uansett om eg e innlagt eller ei, men igjen, då må han jo sei d.... så eg vett at d e d han tenke... Så sleppe eg å gå å irritera meg øve at di isje "gjørr" någe...

di siste gangene eg har våre inne, har di skreve i pleieplanen at eg sga tilbys samtale, å at d at eg e på rommet verken e bra, eller ett godt tegn..... Denne gangen hadde någen (primærkontakt) bestemt seg for at eg isje trengte d, for nå kjente eg di jo... Eg kjente di jo før og... har jo tross alt våre der någen ganger..... d har jo ingenting me d å gjørr, d handle jo om å isje villa ver te bry, å isje "fortjena" diras oppmerksomhet... så eg har altså då i 7 uker, snakkt merr me nattevaktene (som isje tilbyr samtale i d heila uansett) enn alle andre på jobb.... d e ganske ille spør du meg....

Siste dagen eg va der kom Primærkontakt å sa at siden hu som egentlig e primæren min va i praksis, så hadde isje hu gått inn i någe.... Eg bare lure eg, sga mitt behandlingsopplegg der inne ver avhenging av om RJ e på jobb eller isje? d bler for dumt spør du meg!

d va vel d....

Nå e d snart jul, å eg har, av mange grunner bestemt meg for å feira den her i Sandnes.... Eg har jo hest, som forhåpentlig vis sga visas i mai, så me må trena... grunn nr 1....
Eg kjenne at eg isje e så super gla i julå i utgangspunktet, å d å reisa te ålesund, e isje aktuelt, eg trenge d å kunna ta opp tlf å ringa någen å sei at nå må me finna på någe... Eg kjenne isje så mange i ålesund lenger.... så d e isje så lett... åsså e der litt andre ting og, som eg velle å isje legga ud om her...
min kjære far sga en tur te thailand i julå, så eg bler aleina, d likte isje psykohålet, så di ville at eg sgo komma der på en planlagt innleggelse i julå.... å eg har takkt ja... så får me bare se om der faktisk e plass, d e jo isje sikkert...

Eg har fått mange tilbud om kor eg kan ver på julaften, men eg har foreløpig valgt å isje sei ja te någen, eg vett isje ka form eg e i, å vil isje ødelegga julå for di... Så får me se.... d blei jammen en lange post dette her... å eg bler veldig gla for en kommentar å to:o) kan ver någe så enkelt som hei:p d e mye kjekkare å skriva ting når du får en liten respons på at någen har lest d....

7 uker....

eller, nesten 7 uker pause denne gang... Me mye turbulens i begynnelsen, men siste mnd har våre ok... e egentlig isje så veldig mye å sei, aent at eg sjeldent har følt meg så lite sett... å møtt... å møtt på feil måte.....Eg kom inn på 3,2 å va på den i 10 dager, før eg blei overført på frivillig tvang... va en del stress, stakk av. lv politi..Od... MOBA... felles transport inn igjen... belter... nei d blei rett å slett mye...

men, eg har fått gjort en del aligavel...i helgene iallefall.... Eg dele stall me 2 fantastiske damer, så hesten kom seg på kurs fussta helgå eg va inne... eg va tilskuer, å AL rei... GA va film sjef:D d va kjekt å se på... Eyjo å AL va fornøyd me fremgangen meg å ponnien har gjort, så d va kjekt:D

va me I å flytta hesten hennas helgå ittepå..... å va ude å rei, å såg på hundetrening...
Helgå ittepå va eg i Dåp, e fadder for verdens søtaste lille jenta... som hette Ronja, d va veldig kjekt:D
va en tur te tannlegen i ukå som fulgte, å har endelig fått tatt av reguleringen.... :D

Neste helg va eg på Forsand samen me AL å såg på Km te Villingur... AL rei å dømte... d va utrolig gøy å få skriva for henna, for hu utfordra meg på å sei ka eg tenkte om kver hest, så eg lærte en heile del:D åsså fekk eg prøva Gymir på søndagen:D (hingsten te AL) d hadde eg aldri i min villeste fantasi trodd sgo skje... futtigrisen så kult:D

Neste ugå blei AL huseiger:D d va veldig kjekt:D å på lørdagen reiste eg te Bergen for å verme på feiringen av at Kirkens SOS bjørgvin blei 30 år:D eg kom fram, fant en mann på flesland, som eg isje ante koss såg ud... flaks at eg hadde me saxofonen så han kjente meg igjen:p så traff eg Eva på hotellet før eg måtte ut å krisehandla litt, hadde klart å reisa fra tightsen min på sygehuset... imponerande...
når eg kom fram på NLA (norsk lærerakademi) så sgo Eva akkurat te å beg foredraget sitt, eg va sånn ca 2 tima for tidlig... så eg sneik meg te å hørra på d...
D e ganske rart når någen står å fortelle historier om deg, å ingen andre i salen vett at du sitte i salen å hørre på... du får utrolig ærlige reaksjoner... Eva fortalte om hvil i fred replikken sin... har eg fortalt d?

Eg tok en OD å fortalte d te Eva på mld tidlig om morgenen.. sånn ca kl 6:p så ringte hu meg... å eg va trøtt å dårlig å hadde nettop blitt pumpa.... så snakkte me litt, å når hu då sga legga på så seie hu : jaja hvil i fred da Cathrin:p eg måtte jo le litt, å seie: hehe d e godt eg begynne å kjenna deg ittekvert;o) hu har visstnok fortalt denne historien te diverse folk, å alle fagfolk å sånn reagere me sjokk.. men eg tenke, me må jo ha litt humor:) komme isje så langt uten....
Uansett.... Veldig merkelig å hørra så fint hu omtale/framstille meg... Eg tok meg i å tenka for en nydelig person hu snakke om nå (hu drog fram en historie uten navn) før eg innsåg at d va meg.. d blei veldig rart, for eg e jo ingen nydelig person.... men men...
Så blei kl 5, å eg sgo få møta min akkompagnatør... Josefin winther... me sgo spela Gabriellas song (surprise surprise) kl blei 6 å salen fylltes plutselig av sånn ca dobbelt så mange folk som der va fusst... å Eva ropte meg fram på scenen... så snakkte me litt samen, om livet å sånn. å koss ting va akkurat nå, å koss ting har våre siden dokument innenfra (link her ) å heilt i slutten (itte sånn 8 andre gjester) va d tid for litt Gabbi.... Eg begynne å bli lei den sangen kjenne eg... d jekk sånn greit nok...

Traff ei utrolig koselig dama under middagen, så eg såg isje merr te Eva før me tog taxi te hotellet i ti tiå...

Frokosten blei minneverdig, både fordi eg inntok an samen me Eva, å fordi mannen som satt på bordet ved siden av e så utrolig fascinerende... han der oddvar fra norges herligste....(link her) utrolig rar mann... Me va på jubileums gudstjeneste i domkjerkå... me tidenes prest:p må oppleves... hadde ett tonefall som va ubeskrivelig!!

vel vel, d va den helgå....
ugå jekk me te div avtaler i sandnes... satt modell for Siri som hadde mini svenneprøve... hu lagte ett kult oppsett på meg:D å i helgå va d Eyjo kurs igjen... Eg har skjelden våre så blaude tror eg... rei opp te anne å di, å rei i regn i 3 kvarter.... juppsann... anne va snill å kjørte oss ner igjen... va veldig kjekt å ri kurs igjen iallefall:D
Sgo ha våre på konsert me Kirk Franklin på lørdagen, men eg va så trøtte at eg orka isje... rett å slett....

så e me faktisk komt te utskrivelse... fredag 20.nov... å då va d på tide me kurs me Christina Lund... ei fantastisk dyktig dama:D d va utrolig kjekt... å snille GA stillte opp me bil og henger og sjåfør så me kom oss fram å tebage te hallen på lutsi:D d va utrolig kjekt å få ennå merr input, å komme hu te våren igjen, så stille eg lett på kurs eg... d som kanskje va ennå kjekkere, va at hu pirka merr på meg enn ka Eyjo gjorde, samtidig som di påpekte d sama når d gjelle ka me må jobba me...:D Eg har sove lite i helgå... men sånn e d jo bare...

tog d igjen natt te mandag:D å då va eg så sporty at eg sykla i stallen (isje d at eg hadde så mye valg) lauslongerte Gymir, åsså fekk eg haika me AL hjem:D kom hjem å va øvebevist om at eg kom te å få sova, men den gang ei, sovna hall 9 i dag morges, å sto opp hall 12 ca.... ringte itte taxi, kom meg i stallen å fekk ut någen gamper, før eg sgo ha taxi te sandnes.... prøv å bestilla taxi te stallen... d e isje lett... men han fant meg te slutt:p
Me hadde Ansvarsgruppe møte i dag...

Eg, B.psykolog, AG-psykiatrisk sykepleier (kommunen) RJ fra B3 å I fastlege...
Eg kjenne at eg isje heilt vett ka me snakkte om, men d va sikkert nyttig... I don't know... va litt trøtt... sga få någe å sova på fast nå då:D får dosett for 14dager om gangen:D kjenne eg syns d e litt festligt, for hvis eg vil samla opp, så gjørr eg jo d enten eg får for 14 dager om gangen eller for 3 mnd... tar bare litt lenger tid...
har ingen plana om d altså.....

så har eg våre me Kine i dag:D d va kjekt:D me har bare slakkt å sett på tv.... deiligt:D

d blei ett langt oppsumerings innlegg i denne omgang... sga komma tebage me någen merr refleksjona om ei stund....